Skapkomikeren

Denne historien skrev jeg i fjor, men publiserte den aldri. Kom over den i arkivet over upubliserte innlegg. Det er en litt dyster historie som handler om angst og mennesklig usikkerhet.Uro og apati. Jeg vet ikke helt om jeg liker den selv. Historien har ftt navnet:


Skapkomikeren

Skapkomikeren er i utgangspunktet ensom.

Det er nok ikke s mange som egentlig liker han, og jeg vet ikke om det spiller s stor rolle heller ,siden han deler samme grunnsyn.

Skapkomikeren har vrt p leting etter mennesker som kunne finne positive sider i hans ellers s dystre personlighet. Noen som kunne vekke han opp med alle de skjulte positive sidene, som han har hpet ligger latent. Noen som kunne hjelpe han finne avkjrsler p den evige motorvei.

Det slr ham at det frste punktet p livets motorvei er skjnne at man faktisk kjrer, punkt to er finne avkjrslene. Punkt tre verre, for da m man vri p rattet uten havne i skogen. Det er ikke enkelt.

Skapkomikeren har mange sprsml.

Et sprsml er om kroppen hans er materie tilfeldig plassert for fylle ut et tomrom? Er det en etsende vske som trekker seg inn og tar styring over hans bestemmelsesrett? Tanken p det gjr han eitrende sint. Den gir han en intens flelse av mangle kontroll, det vre en usynlig mationett.Det liker han ikke.

Han lurer p om det finnes en bakenforliggende intelligens som programerer oss mennesker, en intelligens som er smart nok til f oss til tro at vi har funnet svarene selv? Eller kanskje vi er brikker i et spill vi ikke har kontroll over?

Finnes Gud? Er Gud i s fall streng og straffende, eller kanskje noe annet som vi har glemt? En flelse, som nr man vkner en morgen og har drmt? Man vil gjerne vil huske drmmen, men s er den borte. Den henger fast helt bakerst p tunga. Uansett hvordan man hoster og harker, s lsner den ikke. Likevel har den noe. Noe srt og varmt. Noe kjent og godt programmert i cellene fra langt tilbake , men som ikke ligger i den verste hukommelsen. Er Gud en slik drm?

Han kjenner redselen for dden. Dden er dommen.

Skapkomikeren liker best klamre seg fast i den trygge ensomheten. Den tikker som en klokke, fremover. Noen ganger virker tikkingen vre veldig hy, nesten redvende,som om han er i ferd med bli gal av den. Andre ganger glemmer han den. Men den tikker jevnt og trutt i kulissene.

Han teller av og til stolper nr han gr. Det er tryggere fordi klokken tikker fortere mellom hver stolpe. Han teller tiden som gr fremover mot drmmene. Fr drmmene blir realitet, m han telle seg fremover. Ved behov teller han skrittene i stedet. Skrittene kommer tettere og gjr at de beskytter andre tanker som mtte komme, som i en kokong.

Han er i en scene. En verden der scenen ikke er virkelig, men er i en boks omgitt av hye og glatte vegger. Noen ganger kommer redselen for at Gud skal legge p lokket slik han ikke fr puste. Man vet jo ikke hva Gud er i stand til hvis man ikke teller hyt nok. Han teller hyere og hyere, i forsk p telle hyere enn den stumme redselen, som egentlig ikke er stum, men taler i tunger som den hellige nd.

Han ser for seg at Gud har mange snne bokser der han titter ned i enhvers tildelte skjebne. Eller at Gud spiller SIMS p storskjerm der oppe i skyen, med skapkomikeren i hovedrollen. Han er redd for at hvis ikke Gud liker det som skjer i boksen, legger han p lokket. Da blir det mrkt, og i verste fall gr det tomt for oksygen der inne. Tanken skremmer skapkomikeren, men han trster seg med at Gud ikke kan leve p produsere hermetikk alene.

Han vet hvor han har seg selv hen bak de hye glatte veggene. Ulempen er at nr man er innestengt vet man ikke hva som er utenfor. Ikke kan man komme opp heller. Det er ingen stige til klatre opp langs de lange og glatte veggene. Han gr rundt og rundt i boksen og teller stolpene og skritt. Noen ganger er himmelen der oppe rd, da har han det bra, for da prater ikke redselen s mye som ellers.

Han m telle hyere enn den hellige nd i tunger, selv om han ikke tror at det alltid er den hellige nd som prater. Noen ganger lever vissheten om at det bare er angsten som er ondskapsfull.

Han har nok havnet p feil hylle i livet, kanskje ogs i feil skap. Med indignasjon m han inrmme at mange ganger vet han ikke hvor skapet str, eller hvor det burde st. Heller ikke hvor han er, inni eller utenfor.

Siden han er fast i denne boksen, s kan han egentlig skylde p at det ikke var han, men Gud som har satt inn feil skap p cella. Ikke bare det, skapet er i tillegg innelst bak glatte vegger. Han liker tro at det begrenser valgmulighetene.

Han ler.

Latteren er angsten som koker over. Han ler og ler uten vite hva han egentlig ler av. Skapkomikeren er i sitt ess, men uten publikum tilstede. Nr latteren stilner oppstr et vakum. Stillheten river da som sandpapir p de glatte veggene. Han forestiller seg plutselig at veggene er gjennomsiktige fra utsiden, utenfor str dommerne som skal avgjre hans skjebne.

Dommerne ser at han ler ukontrollert, de hrer sandpapiret som lager merker i veggene. De str der ute med store, hvite, krllete parykker. De analyserer hvordan han oppfrer seg p cella. Skapkomikeren har funnet sitt publikum levende.

Skapkomikeren er ikke gal. Han prver bare beskytte seg mot kringliggende farer i nr- og fjernmiljet. Det er mye man kan vre redd for. Den sterkeste frykten, er frykten for dden. Redsel for forandring. Nr han tenker p yeblikket gud legger p lokket, skrur han av lyset og klamrer seg fast i et halmstr inne i skapet. Han holder s hardt at knoklene blir bl. Stillheten.

Av og til klatrer han opp p skapet. Der er et lite hull han kan kikke gjennom. Skapkomikeren kikker p seg selv der nede der han klamrer seg fast i halmstret, tilsynelatende av ingen grunn. Han tenker: Herregud For et liv! Han forlater seg selv der nede, fordi han klarer ikke komme seg ls. Han lurer p hvordan han havnet der. Da ser han at Gud har skaffet ham ny sofa, og blir glad.

Noen ganger tillater han seg selv prvelslatelse fra sceneboksen han er inne i. Det sies at nr Gud lukker en dr, pner han en annen. Hvis han glemmer lukke den frste, blir det gjennomtrekk. Han str utenfor i friheten, men kan ikke fle den. Hva skal jeg finne p n? tenker han. Det slr ham at selv Gud har mer fantasi enn han.

Nr dommerne kommer har skapkomikeren krpet inn i skapet p en tilfeldig hylle der han holder hendene for rene i mrket.Han hrer derfor ikke stemmene eller dommen. Han har lukket skapdra i hp om at de ikke kan se han der inne, selv om han vet at det er latterlig gjemme seg. Han selv ser heller ingenting i mrket der han ligger med bl knokler p restene av sandpapiret.

Skapkomikeren tenker at hvem som ler frst er vesentlig. Den som ler av seg selv, ler mest. Tanken gjr at han fr nden over seg, begynner rydde i skapet. Han tar ut alle tingene fra hyllene, en etter en, tingene som forsamlingen utenfor ventet i spenning kanskje skulle ramle ut av seg selv. Han stiller tingene omhyggelig opp p rekke og rad p bordet der han pleier spise, sortert alfabetisk. Han ler.

"Jeg kan ikke hre at publikum ler, lenger", tenker han for seg selv og smiler. "Jeg ler jo selv av alt dette rare".

Skapet er plutselig tomt. Alfabetet str p rekke rad foran ham som tinnsoldater.

S kommer redselen igjen.

N kommer nok Gud for legge p lokket, tenker han...

-Ramaskrik 2011-




n kommentar

gothiclove

07.02.2012 kl.09:35

bra skrevet.

Skriv en ny kommentar

Ramaskrik

Ramaskrik

43, lesund

Norsk, bosatt i Sverige. Arbeidspendler mellom Sverige og Norge. Skriver om ting som fyller hodet, alt fra familielivet, musikk, merkelige ting som skjer i samfunnet og dikt. Jeg skriver om livet som pendler gjennom fire r. Nr det kommer til tekster jeg skriver selv, skriver jeg ikke alltid om hendelser jeg opplever her og n,det kan vre hendelser jeg tidligere har opplevd, eller noe andre har opplevd som jeg har levd meg inn i. E-post: queruelina@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits