Tro, og begrensninger i tro...

For noen r tilbake ble jeg kjent med en mann. Han var muslim, at han var det, gjr denne historien spesiell. Fordi den handler om tro p tvers av religion. Han fortalte han det han opplevde som en sann historie om hvordan de fikk sitt frste barn.

Han og kona ville veldig gjerne bli foreldre. rene gikk, tristheten om at de ikke lyktes bli gravide ble strre og strre. De var hos flere leger, de prvde med prverr, men det s mer og mer svart ut etter som tiden gikk. I sin fortvilelse begynte de tenke p jomfru Maria og hennes mirakulse fdsel.

En kvinnelig Gud ville kanskje forst dem bedre, kanskje hjelpe dem?





Trangen ble strre og strre for g inn i en lutheriansk/ katolsk kirke og be til jomfru Maria, hennes vesen tiltrakk dem.

En sndag gikk de til kirken. Kona mtte i hijab, det hadde utlst noen merkelige blikk. Ingen sa noe. De fikk bedt en stille bnn til Jomfru Maria fr de tuslet spente ut igjen. Gleden ble stor to mneder senere da det ble bekreftet at kona var gravid, og svangerskapet gikk veldig bra. De fikk en velskapt snn.

Han fortalte at de alltid kommer til ha et spesielt forhold til jomfru Maria. De vil ha et spesielt forhold til henne p grunn av hendelsen der de opplevde bli bnhrt......en lengsel p tvers av religion ble virkelighet.

Jeg syns dette var er en vakker historie, som jeg ofte har tenkt p. Det kostet sikkert litt for dem g inn i kirken, men siden de hadde tro p at besket ville hjelpe dem, trosset de frykten.

Vi dmmer hverandres religioner, men nr det kommer til stykket tror jeg vi alle sker det samme.

Sjelefred.


Hvilket uttrykk sken fr, kommer an p mange faktorer som for eksempel kultur, historie og lring. Jeg tror menneskehjernen er for begrenset til forst sammenhengen og helheten. Vi har lett for binde tankene til ett tankemnster, en religion, som er et resultat av vrt begrensede tankemnster. En ting er jeg overbevist om, vi er alle like mye verd, vi har bare forskjellig historie. For mange muslimer har ikke historien vrt lett....

Vi har lett for tenke start og stopp. Derfor er vi redde for dden, akkurat som vi er redde for forandring. Kanskje ikke livet stopper nr man dr, men at dden bare er overgangen til noe annet, noe som er mye strre?


bilde fra Flickr.


Det var en gang to tvillinger ble unnfanget.


Ukene gikk og de utviklet seg. Etter som bevisstheten vokste, lo de av glede.
"Er det ikke fantastisk bli unnfanget? Er det ikke fantastisk vre i live?"
Sammen oppdaget tvillingene sine verdener. Da de fant ut at morens navlestreng ga dem liv, sang de av glede!
"S stor er vr mors kjrlighet til oss at hun deler sitt eget liv med oss!"

Ukene ble til mneder og de s p hverandre og s hvor mye de forandret seg.
"Hva betyr det?" spurte den ene.
"Det betyr at livene vre gr mot slutten", sa den andre.
"Men jeg vil ikke", sa den frste. "Jeg vil vre her for alltid."
"Vi har ikke noe valg", sa den andre. "Men kanskje det er et liv etter dden?"
"Men hvordan kan det vre det", responderte den frste. "Den livsviktige navlestrengen vil bli klippet, og hvordan er det mulig leve uten den? En annen ting, vi har sett bevis p at noen har vrt her fr oss, men ingen av dem har kommet tilbake og fortalt oss om det er et liv etter dden. Nei, dette er slutten. Kanskje det ikkek finnes noen mor likevel?"
"Men det m finnes en mor", protesterte den andre. "Hvordan kom vi hit? Hvorfor fortsetter vi leve?"
"Har du noen gang sett vr mor?", sa den frste.
"Kanskje hun lever i hodene vre" Kanskje vi fant henne opp fordi tanken fltes god."

Den siste dagen ble de fulle av dype sprsml og redsel. Til slutt kom yeblikket da de skulle fdes. Da tvillingene hadde passert fra sin verden, pnet de ynene og grt av glede - for det de s, overgikk deres villeste fantasier.

-Det er fdsel......
og det er dd?


3 kommentarer

ingerslilleverden.blogg.no

31.05.2010 kl.23:12

Fantastiske historier!

Dette var virkelig artig og tankevekkende lesning. :0)

hestiaverden

01.06.2010 kl.07:16

De fleste av oss er vel redd for forandringer... Men - om man ikke vger glede seg til og glede seg over ting i livet,gr man glipp av s mye. Derfor velger jeg glede meg over livet, og heller bli skuffet av og til. Dden, derimot, velger jeg holde "pen". Siden jeg har mistet et barn, tror jeg det er en slags forsvarsmekanisme der. Jeg M tro at jeg engang fr hilse p ham igjen. Kanskje en urasjonell tanke, men den hjelper meg holde hue over vannet nr jeg helst vil synke ned i selvmedlidenhet.

Hper du har en FIIIN dag i nabolandet

-klem-

zzzzilje

04.06.2010 kl.12:17

Flott innlegg!

Skriv en ny kommentar

Ramaskrik

Ramaskrik

43, lesund

Norsk, bosatt i Sverige. Arbeidspendler mellom Sverige og Norge. Skriver om ting som fyller hodet, alt fra familielivet, musikk, merkelige ting som skjer i samfunnet og dikt. Jeg skriver om livet som pendler gjennom fire r. Nr det kommer til tekster jeg skriver selv, skriver jeg ikke alltid om hendelser jeg opplever her og n,det kan vre hendelser jeg tidligere har opplevd, eller noe andre har opplevd som jeg har levd meg inn i. E-post: queruelina@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits