Blogglisten

Hvordan bretter man et strechlaken?

Å brette strechlaken er ikke lett. De havner vanligvis som en ball i skapet. Jeg søkte opp instruksjonsvideoer for å finne ut av hvordan man gjør dette. Jeg havnet på denne. Jeg holdt på et kvarter uten helt å få det til. Jeg forstår at hjørnene må inn i hverandre, men å få til den flotte firkanten lyktes jeg ikke helt med.

 

 

Men så fant jeg miniskjørtmodellen, en metode presentert av en mann. Den syns jeg var helt genial!

 

Tre liv og en koffert XLI. Frem og tilbake er like langt

Det sies at frem og tilbake er like langt.

Jeg reiser.
Jeg reiser frem gjennom de gule åkrene, og reiser tilbake i mørket.
Jeg reiser tilbake i mørket, gjennom de usynlige åkrene.
Jeg reiser tilbake gjennom åkrene som en gang var gule.
Jeg reiser tilbake gjennom åkrene som en gang blir gule.
Jeg reiser tilbake gjennom mørket og tenker. Jeg tenker på tiden som har gått.
Jeg tenker på klokken som stilles frem og tilbake. 

Det finnes alltid en tilbakevei
det finnes alltid en tilbakevei, bortsett fra de gangene de ikke finnes noen vei tilbake

Det finnes alltid en utvei, bortsett fra de gangene
de gangene det ikke finnes noen vei ut.

Jeg ser dem svømme
Jeg ser dem gli bortover
Jeg ser dem gli bortover vannflaten 
de glir bortover vannflaten mens de vokser

Jeg setter dem inn i oppvaskmaskinen
Jeg rydder dem ut
Jeg fyller vaskemaskinen
Jeg tømmer vaskemaskinen
De vokser
de glir bortover vannflaten, og ingen vet

ingen vet hvordan
hvordan deres fremtid vil bli
i kjølvannet
i kjølvannet av bølgene 


om jeg kunne tro
om jeg visste 

kap. 1-40

 






 

Tre liv og en koffert XL. Selvbilde

TIden har fått vinger.
Tiden har fått vinger og den flyr.
Den flyr avgårde og tar med seg sommeren.

Dagen er enda varm.
Dagen er enda varm og jeg tørker klær.
Noen dager er det en ekstra vindpust
en ekstra vindpust som får klærne til å tørke
de tørker i ekspressfart:
Jeg setter andre i bevegelse.

De sykler. De svømmer. De trener turn. De spiller håndball. De spiller badminton. De rir på hest.
De krangler. De fyller år snart. De skal ha nye briller, gymsko og vinterjakke.
De stiller spørsmål. De vokser

De vokser fort.
De vokser fort og jeg står i skyggen
jeg står i skyggen av plommetreet
jeg står i skyggen av plommetreet og ser frukten modnes

Jeg ser frukten modnes
Jeg ser sommeren fly avgårde
Jeg ser røde gensere blafre i vinden 

når sommeren kommer igjen
når sommeren kommer igjen vil det være andre

Jeg speiler meg
jeg speiler meg i en duggdråpe
jeg speiler meg i en duggdråpe og ser mitt eget selvbilde

jeg ser mitt eget selvbilde i en duggdråpe
en duggdråpe balanserer
den balanserer på nervene av et blad
den balanserer og holder
den holder fast et øyeblikk
løsner 

et øyeblikk 
av bevegelse og vinden

kapittel 1-39




Tre liv og en koffert XXXIX. Kunsten å sile mygg

Jeg ser opp på månen
Jeg ser opp på månen mens jeg svelger kameler

Jeg svelger kameler
Jeg svelger kameler over en lav sko
Jeg svelger kameler over en lav sko som trykker

Det er like før
det er like før jeg ikke finner ord
det er like før mørket slipper
det er like før mørket slipper månen ned
mørket slipper månen ned i fanget mitt 

Jeg kjenner kamelenes bevegelse
jeg kjenner kamelenes bevegelse gjennom halsen
jeg kjenner kamelenes bevegelse gjennom spiserøret
en etter en 

gjennom spiserøret og til enden
enden av tunellen 
de faller ned i magesekken 
de faller ned i magesekken med en avstumpet lyd

jeg hører lyden
lyden av fallende kameler
jeg tenker at de fallende kamelene er en straff 
en straff for at ikke skoene
skoene ikke var store nok
store nok til å sile mygg 
jeg tenker at på denne siden
på denne siden vil jeg ikke være 

Jeg begynner å grave

Jeg graver meg gjennom
Jeg graver meg gjennom månen
Jeg graver meg gjennom månen og ut i dagslyset 

Kapittel 1-38




Tre liv og en koffert XXXVIII. Somnambulisme

Jeg faller i søvn
jeg faller i søvn og drømmer
jeg faller i søvn og drømmer at jeg treffer noen
jeg treffer noen jeg har kjent
jeg har kjent dem og de har lamaer
de har lamaer på jordet ,og jeg stikker innom
jeg stikker innom på besøk

Jeg har kofferten. Jeg har ryggsekken. Jeg har veska. 
Jeg har dårlig tid
jeg har dårlig tid for jeg skal rekke
jeg skal rekke å reise videre før jeg må gå

jeg må gå
og før jeg må gå, må jeg hente
jeg må hente veska
jeg må hente kofferten
jeg må hente ryggsekken

Jeg går til den første av de tre 
jeg går til den første av de tre entreene som finnes
det finnes tre entreer i huset og jeg går til den første
jeg går til den første og finner ikke veska
jeg går til den andre og finner ikke kofferten
jeg går til den tredje og finner ikke ryggsekken 


jeg gjør runden på nytt og den dårlige tiden
den dårlige tiden jeg hadde
blir til panikk 
jeg må rekke å dra videre
jeg må rekke å dra videre, men løper fortsatt
jeg løper fortsatt fra entre til entre

jeg løper fra entre til entre 
for å samle meg
en flokk lamaer gjennom sanden
sanden synker i timeglasset
en holdeplass

en holdeplass før
en holdeplass før jeg våkner. 




Tre liv og en koffert XXXVII. Skolemorgen

Ferien er slutt.
ferien er slutt og fire barn skal på skole
de skal på skole og må gni søvnen
de må gni søvnen ut av øynene

vi kan ikke lenger sove til klokka ti
klokka ti skal de fotograferes
klokka ti skal de fotograferes og jentene
jentene vekker meg halv sju

de vekker meg halv sju for de vil ha krøller
de vil ha krøller på skolebildet 
de vil ha krøller på skolebildet så jeg finner frem
jeg finner frem krølltangen jeg kjøpte
jeg kjøpte den på Sandvika storsenter av en franskmann
en franskmann som var god til å selge
jeg tenkte på mine døtre da jeg kjøpte
jeg tenkte på mine døtre som vil ha krøller

Jeg lager krøller. Jeg vasker frukt. Jeg skjærer frukt. Vi fikser gymtøy.
Jeg pusser briller
Tørketrommelen er gåen.
tørketrommelen er gåen fikk jeg vite
en dag det var slik rar lyd men jeg lot den gå
jeg lot den gå for jeg tenkte det kanskje bare var innbilning
den gikk fortsatt tre timer senere
den gikk fortsatt tre timer senere og jeg tenkte det måtte være noe
være noe galt og klærne var varme
de var glovarme øverst og våte underst
de var våte underst og jeg forstår at trommelen
at trommelen ikke gikk rundt. 

Jeg lager krøller
guttene har skjorter
guttene har skjorter de har også krøller
de har også krøller for jeg ikke har orket å stryke
minstemann vil ha oboy
han vil ha oboy og jeg gir etter
jeg gir etter mens klokka nærmer seg åtte
klokka nærmer seg åtte og eldstejenta finner ikke
hun finner ikke sykkelnøkkelen hun gav til
minstemann på skolen i går

hun gav den til minstemann på skolen i går
fordi hun skulle være med en kompis
og minstemann skulle hentes
han skulle hentes og mens han ventet
mens han ventet har han sett tivoliskiltet
han har sett tivoliskiltet og kanskje glemt
kanskje har han glemt å passe på
sykkelnøkkelen hva vet jeg
vi finner den ikke
vi finner den ikke og når vi går ut av bilen
når vi går ut ut av bilen ser jeg at skjorta
skjorta har fått en sort flekk
en sort flekk som ligner på oboy

jeg må puste dypt
jeg puster dypt mens minstemann kler av seg
han kler av seg skjorta han skulle ha
på skolefotograferingen
den har en sort flekk

jeg kjører hjem
jeg kjører hjem og leter etter sykkelnøkkelen
etter sykkelnøkkelen som er søkk borte og henter
jeg henter en ny skjorte en blå med ruter
den er blå med ruter

jeg kjører tilbake til skolen
jeg kjører tilbake til skolen gjennom morgendisen
jeg leter etter en sykkelnøkkel med rosa dings
den har en rosa dings og jeg leverer skjorta
jeg leverer skjorta til nærmeste lærer og sjekker
sjekker at sykkelen fortsatt er der
sykkelen er fortsatt der, og nå
nå har morgendisen måttet gi etter for sola 

en skolemorgen
klokka nærmer seg ti. 

 

Ferieminner:




 

Tre liv og en koffert XXXVI. Høstdans

Elva
elva flyter fredfullt
elva flyter fredfullt med tyngdekraften
med tyngdekraften mot sør. 

Jeg er
jeg vil være som elva
jeg vil være som elva og flyte fredfullt
flyte fredfullt å vite
vite hvor jeg skal.

Jeg ser høstløvet falle
høstløv faller og strømmen fanger dem
jeg ser et løv
jeg ser et løv som kunne vært meg
det kunne vært meg og det er fanget i en virvel

i en virvel er det fanget
i en virvel ved en stein i elva
det  flyter i ring og kommer ikke løs
jeg kommer ikke løs

jeg løfter steinen
jeg løfter steinen og virvelen
virvelen får flyt og løvet danser
løvet danser 
med tyngdekraften 
mot sør 

jeg vinker farvel
jeg vinker farvel til en vår
jeg vinker farvel til en sommer.

virvel for virvel

Kapittel 1 -35

 






 

Tre liv og en koffert XXXV. Himmelseng

 

Dagene
Dagene har ikke tellekanter
Dagene har ikke tellekanter og klesvasken
klesvasken blir misfarget
den blir misfarget av en rød sokk
jeg så den ikke
jeg så den ikke forsvinne inn i trommelen
i trommelen sammen med de hvite

de hvite løgnene
de hvite fuglene som flyr avgårde
de flyr avgårde over klessnoren
klessnoren med de rosa sokkene og jeg drømmer
jeg drømmer om et dikt 

et dikt jeg ennå ikke har funnet
et dikt der jeg strekker til
jeg strekker til lakenet
det rosa lakenet
over en seng

en seng
en seng til å hvile i.

kapittel 1-34

 




Tre liv og en koffert XXXIV. Jeg er i samme bås

Jeg står utenfor
Jeg står utenfor det gamle huset
det gamle huset med blomstertapeten
blomstertapeten som ble limt opp på 70-tallet. 

 

Den er fortsatt like rød
Den er fortsatt like rød, men pulsen har blitt svakere. 
Hjertet er borte. 

 

Stormen tok fjøstaket
fjøstaket tok stormen en vinter
en vinter tok stormen bølgeplatene
den tok bølgeplatene og røsket dem løse
røsket dem løse fra de råtne bjelkene
himmelen åpnet seg
himmelen åpnet seg over vedstablene
vedstablene som fyller låven
låven der vi hoppet i høyet
høyet vi hesjet og tørket
høyet vi hesjet og tørket til sauene
til sauene og den nyfødte kalven
den nyfødte kalven som ble født
midt på natta

Den nyfødte kalven
Den nyfødte kalven reiser seg med skjelvende bein og
patter ivrig på små fingre
Det er fullmåne over fjellene
Det er fullmåne over den vesle kalven.

 

Det er fullmåne over vedstablene
vedstablene fyller låven
Vedstablene fyller båsene i fjøset

Vedstablene fyller båsene i fjøset og langs veggene
veggene støttes opp

i det gamle fjøset
det er ingen puls og jeg tenker:
Jeg er i samme bås


Når jeg vender tilbake
Når jeg vender tilbake til følelsen
følelsen av at rommet er mindre
enn det var den gangen
det var puls
mindre enn jeg husker
vi hadde høner
høner som satt på vaglen i hjørnet

 

De satt på vaglen i hjørnet
de satt på vaglen i hjørnet, jeg husker 
jeg husker og jeg tenker:

Hvordan i all verden
Hvordan i all verden fikk de plass
Hvordan i all verden fikk de plass til hønene?

 

Kapittel 1-34

 

 




23.08.2014

Almost like the blues -Leonard Cohen

Tre liv og en koffert XXXIV. Alt har en ende.

 

Tiden har fløyet
fra stranden i middelhavet
til et tynt lag i gangen
og i kofferten 

Jeg støvsuger 

 

 

Tre liv og en koffert XXXIII. Er det mulig å logge seg på dypet?

 

Jeg logger meg på.

Jeg logger meg på internett.
Jeg logger meg på nettbanken. Jeg logger meg på facebook.
Jeg logger meg på, og jeg logger meg av.

Jeg logger meg av og vi er
vi er i samme bås.


Jeg er i en båt.
Jeg er i en båt og spør bølgene som slår
Jeg er i en båt og spør bølgene som slår om det er mulig
om det er mulig å logge seg på
logge seg på dypet. 

Vi er i samme bås
Vi forholder oss.
Vi forholder oss til det som ikke er sagt
det tausheten har sagt
det regulerte rom

komfortsonen
kjedsomheten i fuglene
fuglene som står i sanden og speider
fotsporene i sanden og i dypet
dypet har enda ikke
dypet har enda ikke åpnet seg

 

Kapittel 1-32

 




egen tekst og bilde

 

Tre liv og en koffert XX. Regresjon

Jeg går tilbake. Jeg går tilbake og ser at et kapittel mangler.
Jeg ser at et viktig kapittel mangler.

Jeg må fylle hullet. Jeg må fylle hullet med noe. Kapittel XX må fylles med innhold.

Jeg drømmer om en dame. Jeg drømmer om en dame som er full av ord. Hun er full av ord som kverner.
Jeg ser at hun prøver å gjøre noe med ordene. Hun prøver å slippe ordene løs.

Hun samler dem. De står foran henne.
De står foran henne og ser gjennom henne.  Ordene fosser ut. Ordene fosser ut og flyr over dem. De lander i veggen bak med en skingrende lyd.
Hun stopper opp.

De står der som saltstøtter mens ordene faller nedover veggen bak dem. Saltstøttene gjesper og går.
De går ut av bildet.

Kvinnen står igjen. Kvinnen står igjen med en haug ord. En haug ord som har mistet sin mening.  De har mistet sin funksjon.
Hun samler dem sammen og bærer dem ut til havet.

Hun tenner et bål. Hun tenner et båt og de brenner godt. De brenner godt, ordene.

Hun betrakter bålet. 
Sola går ned og den går opp, Hun ønsker hun hadde noen å snakke med. Noen som sendte ord tilbake. Noen som stilte spørsmål.
Noen som fortalte om noe. Hun drømmer.
Hun drømmer en dialog.

Hun drømmer en dialog mens hun lager to kryss. To kryss av fire pinner. 
To veikryss.

Jeg våkner
Jeg våkner mellom to veikryss. 

kapittel XX
det glemte kapittelet 

------

Kapittel 1-32 finner du her

egen tekst og foto.

 

Tre liv og en koffert XXXII. Der elvene møtes

Mannen i hagen sier vi må våkne.
Han sier vi må våkne og følge strømmen.
Vi må følge elven:
Vi må følge elven og la den skylle
Vi må følge elven og la den skylle innerst i krokene. 

Jeg forsøkte en gang. Jeg forsøkte en gang å følge elva.
Jeg forsøkte en gang å følge elva inn i svingene.
Det var en vårdag. Det var en vårdag og snøen i fjellene var i oppløsning.
Snøen i fjellene var i oppløsning og vannet rant ned i elva.
Snøen i fjellene var i oppløsning og rant ned i elva som svinget seg nedover.
Strømmen var sterk. Strømmen var sterk og jeg tenkte når jeg stod midt oppe i den verste strømmen:
"Dette er ikke for amatører". 
Dette er ikke for amatører. 

 Det er morgen.
Det er morgen og jeg sitter på en veranda.
Jeg sitter på en veranda i Spania. 
Sola skinner.
Sola skinner og jeg hører suset fra klimaanlegget.
Jeg hører suset fra klimaanlegget og vannet som drypper ned i en grønn bøtte.
Jeg sitter på en veranda i Spania og drikker svart pulverkaffe. 
Jeg sitter på en veranda i Spania og ser mot leilighetene på andre siden av gata. 
På andre sida av gata begynner folk å våkne til liv. 

På andre sida av gata begynner folk å våkne til liv og de pusser vinduer.
De tørker klær. De spiser frokost. De børster håret. De gjør seg klare for en ny dag.
Noen har trukket de grønne og hvite markisene helt ned.

En gruppe pensjonister går over gata. De går over gata på rødt lys. 
De går over gata på rødt lys og en dame som kommer kjørende oppe i veien, tuter irritert. 
Hun tuter irritert, og pensjonistene får fart på seg. 
Hun skal frem. Hun lar seg ikke forsinke. 
Hin lar seg ikke forsinke av en gruppe pensjonister som går på rødt lys.
Jeg tenker at det er en viss komikk i dette.
Jeg tenker at det er en viss komikk i reaksjonene til alle parter, så jeg tenker at det hadde vært gøy å filme. 

Jeg tar på meg sko og går over gata for å kjøpe baguetter. Jeg venter på grønt lys.
Jeg går over gata for å kjøpe baguetter til frokost. Baguetter, mortadella og ost.
Jeg betaler tre euro og går hjem igjen over gata. Jeg går hjem igjen over gata og heisen tre etasjer opp.
Jeg kjenner sanden i gangen. Sanden vi tok med oss fra middelhavet i går.
Sanden vi tok med oss fra middelhavet i går etter at hadde badet.
Jeg tenker på at sandstrendene er en ting
Jeg tenker på at sandstrender er en ting,
mens havet er noe annet. 

Det er ikke for amatører.
Det er ikke for amatører og jeg tenker på at de fleste elver renner ut i et hav.
De fleste elver renner ut i

opphavet. 

Kap. 1-31






 

Tre liv og en koffert XXXI. Det som ikke lenger er

Jeg er i det gamle huset.
Jeg er i det gamle forlatte huset som var barndomshjemmet til noen.
Det var barndomshjemmet til noen som vokste opp under krigen. 
De vokste opp under krigen, men hadde drømmer.
De hadde drømmer.

I skapet ligger enda rasjoneringskortene som aldri ble brukt. De ble aldri brukt fordi det ble fred. 
I skapet ligger kronestykker. Kronestykker med hull. Kronestykker uten hull. I skapet ligger ettøringer og en toøring fra 1877. 
I skapet ligger julebrev fra tanter og onkler. Tanter med brødskalker i håret. Tanter med snøreliv. Onkler med stor bart.
De smiler ikke. De smiler ikke, men er preget av stundens alvor.
I skapet ligger julebrev med gamle frimerker.

Jeg går opp på loftet. På loftet ligger årganger av gamle ukeblad. Ukeblad fra etter krigen, og kjærlighetsbrev.
Kjærlighetsbrev som har samlet støvkorn
De har samlet støvkorn etter år under de korte sengene.
På loftet ligger gamle kjoler arkivert, alle med hver sin historie. 

Tiden ligger fastbrent i treveggene.
Jeg rører slitasjen. Jeg rører slitasjen på benker og bord. 
Jeg tenker på alle brødene som ble bakt. De bakte brød. De bakte brød mens de så inn i skogen.
De bakte brød mens de så inn i skogen som vokste rett utenfor. Skogen som vokste rett utenfor kjøkkenvinduet. 
På fjorden lå barkebåtene. På fjorden lå barkebåtene, og færingen som de rodde over fjorden med.
På fjorden der de rodde, lå lengselen som en tynn dis. Den lå som en tynn dis i solnedgangen.


En gang i måneden var det fullmåne.
De bakte brød når det var voksende måne.
De bakte brød når det var voksende måne, for da hevet brødene best. 

Jeg finner et bilde. Jeg finner et bilde og på bildet jeg finner, er det bilde av ei lita jente og en fjording.
Ett etterlengtet barn.
Et etterlengtet barn, et enebarn som fikk mye ansvar. 

De gamle huset er borte nå.
De gamle huset er borte nå og de slitte kjolene ligger ikke lenger arkivert. 
Slitasjen i vegger og benker er jevnet med jorden.
Av og til er det skodde. Av og til er det det tynn dis. Av og til er det tynn dis over fjorden der de rodde.

Det eneste som er igjen er kjøleskapet.
Kjøleskapet fra 50-tallet. Kjøleskapet fra 50-tallet som sikkert var en velsignelse.
Kjøleskapet fra 50-tallet virker enda.

Jeg er i det gamle huset.
Jeg har blå strikkegenser
Jeg har blå strikkegenser og verden er enda ny.

Kapittel 1-30





 

Tre liv og en koffert XXX. De fleste ferier løper ut i sanden

Sitat: De fleste ferier løper ut i sanden.


- Gerhard Uhlenbruck -


Jeg sitter på stranda. Jeg sitter på stranda og kobler av. 
Ungene er ute i havet. Vi sitter rundt havet som fugler, og speider ut over havet. 
En stor flokk fugler er ute og ser på havet, men de kan ikke fly. 
De sitter under parasoller. De sover på håndklær. De spiser melon. 
De smører hverandre med solkrem. 
De kaster sand på brødrene sine. De ser ut over havet. 
Havet er fortsatt blått.

De kommer med jevne mellomrom. 
En vil massere. En vil selge solbriller og klokker. 
En vil selge sokker. En vil selge plastduker til kjøkkenbord.

Jeg kobler av. 
Her er ikke internett. Her er ikke internett og mobilen har jeg lagt igjen på leiligheten. 
Jeg kan ikke oppdatere. Jeg kan ikke lese oppdateringer. 
Jeg kan ikke lese nyheter. Jeg kan ikke se på værvarslet. 
Jeg har abstinenser, jeg burde sjekke været, selv om jeg vet at solen vil skinne i morgen.  
Jeg vet at sola vil skinne i morgen og i overmorgen og dagen etter overmorgen. 
Solen vil skinne i morgen og fuglene kommer til å sitte ved havet og speide.

Jeg ser for meg et bilde de la på facebook. 
De la et bilde på facebook som viste at folk stod på rekke og rad i et basseng og så på i-padder.  
De stod på rekke og rad i et basseng i Thailand og så på i-padder mens de stod i badebassenget. 
De var sannsynligvis vanntette. De var sannsynligvis vanntette som stillheten mellom. 


De skrev på bildet fra Thailand: "Det er noen som er verre enn oss". 
Det er alltid noen som er verre enn oss.

Jeg blir sliten av å ikke kunne oppdatere. 
Jeg blir sliten av ikke å kunne oppdatere fordi jeg jeg føler at jeg må oppdatere.
Jeg føler jeg må oppdatere og forsøker å lande på håndduken. 
Jeg forsøker å våkne.

Jeg ser en mor geleide sin sønn. 
Jeg ser en mor geleide sin sønn gjennom folkemengden på markedsplassen. 
Han holder en i-pad. Han holder en i-pad og spiller på den samtidig som moren passer på at kysten er klar. 
Hun passer på at kysten er klar og at sønnen ikke går seg på noen. 
Hun passer på at sønnen ikke går seg på noen mens han går 
Han går gjennom folkemengden med blikket festet i i-paden.

Vi er stråler av lys.
Vi er stråler av lys, og stillheten drypper. 
Stillheten drypper som vannet fra klimaanlegget ned i en grønn bøtte.
Vi må våkne. 

 VI kommer hjem. 
Vi kommer hjem fulle av sand fra middelhavet. 
Vi kommer hjem fulle av sand fra middelhavet, som lager et tynt dekke av strand i gangen. 
Det er sand i maten. Det er sand i skoene. Det er sand i sofaen. Det er sand i senga. Det er sand på solbrillene.
Det er sand på mobilen.
Jeg tørker håndklær. Jeg smører barn. Jeg dekker på kopper. Jeg koster sand. 
Jeg tørker badeklær. Jeg drikker vann. 
Jeg oppdaterer.

Jeg oppdaterer meg på terrortrusselen mot Oslo.. 
Jeg sjekker værvarselet. Jeg leser nyhetene. 
Jeg sjekker bankkontoen. Jeg har dårlig wifi. Ett barn spør om noe, men det får ikke svar.
Det får ikke ikke svar akkurat da.

Vi sitter på verandaen med stillheten mellom oss. Nede på gata går mennesker. Mennesker med badekrokodiller. 
Mennesker som har fått en drink for mye. Mennesker som har vært på besøk hos andre mennesker.
Stivpyntede mennesker.

Vi sitter der til søvnen
Vi sitter der helt til søvnen omringer oss. 

Når søvnen omringer oss har vi vært på stranda.
Vi har vært på stranda ved middelhavet. En god dag har blitt historie. 

Kapittel 1-29

Bilde og tekst: Astrid B.

 


 

toreværsskyer 11.08.14




Herre min Gud, vad den månen lyser!

Overskriften er et sitat av Gunnar Wenneberg.

--------

I dag såg eg to månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.

-Olav H. Hauge-

 

Ferieminner fra 2014.

 

Månen over Guadelest. Guadelest ligger i fjellene ved Benidorm. Vi leker med månen og kameraet.

Det er mange mennesker her, men stille.



Jeg forsøker å fange sollyset i pynten på verandaen.




Tre liv og en koffert XXIX. Månen over Guadelest



Jeg har sett månen. 
Jeg har sett månen sette punktum. 
Jeg har sett månen sette et punktum for det uendelige.

Jeg har sett månen.
Jeg har sett månen de gangene blikket ikke fulgte med hundene.
Når blikket fulgte med hundene så jeg ikke månen.

Jeg har sett månen over Guadelest.
Høyt oppe i fjellene. Høyt oppe i fjellene over strendene. 
Høyt oppe i fjellene over strendene der det salte vannet skyller over lekende barn, ligger Guadelest.


Jeg ser dem i vannkanten. I sidespeilet er de små maur med parasoller. Jeg ser dem i sidespeilet.
Høyt oppe på himmelen henger månen.  
Høyt oppe på himmelen henger månen over borgen.
Den henger over borgen. Den henger over borgen som er festet i fjellet med pinsett.

Det er stille. Stillheten forteller historie. Stillheten forteller historie om jordskjelv som bryter store biter av stillheten. 
Det bryter store biter av stillheten over den blå sjøen. 
Det bryter biter av fjellet.
Månen har sett det. 
Månen har sett det meste.

Månen har sett det meste, og kanskje det er derfor det blir så stille?

Jeg slipper tankene. 
Jeg slipper tankene løs.
Jeg slipper tankene løs som en flokk hunder. De løper i alle retninger
Jeg har satt mine tanker på frifot:
Jeg har satt mine tanker på frifot og står
stillheten igjen

Jeg holder et  øye.
Jeg holder et øye opp mot månen.

Jeg holder et øye opp mot månen 
der står stillheten igjen
den setter punktum
.

Kapittel 1- 28 

 

Tre liv og en koffert XXVIII. Reisen til Spania.

Vi står opp før sola. 
Vi står opp før sola tørker søvnen ut av øynene, og titter forventningsfullt over åsen. 

Vi har pakket mange kofferter. 
Vi har pakket mange kofferter fulle av forventning. Vi skal til Spania. 

Vi pakker kofferter fulle av forventning inn i bilen, og barn. 
Vi pakker kofferter og barn inn i bilen. Barn som har hatt ei alt for kort natt. 
De har hatt ei altfor kort natt, men humøret er på topp.

Humøret er på topp bak nattsløret, og foran oss ligger en tynn dis over de grønne jordene. 
Det ligger en tynn dis over jordene og på noen av jordene er det hester. På noen av jordene er det kyr. 
På noen av jordene er bonden allerede i gang med å slå gress.

Man skal ikke se seg bakover. 
Man skal ikke se seg bakover, men når jeg ser i sidespeilet, ser jeg sola. 
Sola bak oss er rund og rød. Sola bak oss er rund og rød og farger himmelen i sidespeilet rød. 
VI ser en grevling i veikanten. 
Jeg hører barn. Jeg hører barn som ler.

Vi flyr. Vi flyr over Danmark. Vi flyr over Nederland. Vi flyr over Tyskland. 
Vi flyr over Sveits. Vi flyr over Frankrike. Vi lander i Alicante. 

Jeg sier til barna at vi må gjøre som i gamle dager, klappe når flyet lander. 
Ikke alle er enig i at man skal klappe, man klapper ikke når flyet lander. Det gjorde man før, for femten år siden. 
Jeg tenker det er ikke lenger selvfølgelig at fly lander trygt. 
Tre fly har falt ned på en uke. 
Tre fly har falt ned på en uke, men det er ikke farlig å fly. Det er ikke farligere å fly enn før.

Det er ikke farlig å fly, og vi lander trygt. 
Vi lander trygt i Spania. VI kjører buss. Vi kjører buss og bussjaføren skal frem. Bussjaføren skal frem, og han tuter. 
Bussjaføren tuter seg frem, forbi andre som tuter seg frem.

Vi passerer steinbygninger. Vi passerer hav. Vi passerer tørre landskap. 
Vi passerer bulkete biler.Vi passerer tørre landskap før steinhusene kommer tettere og tettere. Til slutt er det bare hus, og vi er i Torrevieja.

Vi pakker ut forventningen og tar en drosje. Vi tar en drosje til vårt nye hjem. Vårt nye hjem i fjorten dager. 
Vårt nye hjem i fjorten dager, og her skal vi lande.

Vi pakker ut forventningen og går til havet. 
Vi går til havet og finner en restaurant. 
Vi spiser tapas, og sanden er varm mellom tærne. 
Sanden er varm mellom tærne og ungene bader.

På veien passerer vi en grønn papegøye. Vi passerer en rullatorbutikk. 
Vi passer fjorten spiseplasser. Vi passerer et norsk flagg. 
Vi passerer solbrune mennesker med chinchilla -hunder. 
Vi passerer badekrokodiller. Vi passerer en ølkork i veikanten.
Vi passerer nybakte foreldre med barnevogner.

Vi er i Spania. 
Vi er i Spania og skal være der i fjorten dager.
Vi skal være  der i fjorten dager og det føles lenge.
Det føles lenge, men vi må måle tiden. 


Vi måler tiden
Vi måler tilden med linjal. 
Vi måler tiden med linjal, og vi er i Spania. 


Vi landet trygt. 

 

kapittel 1-27




Tre liv og en koffert XXVII. De sortkledde

Jeg sitter med øynene festet på en skjerm. Jeg sitter med øynene festet på en skjerm full av farger. 

Jeg forsøker å rive dem løs. Jeg forsøker å rive dem løs fra skjermen. Jeg forsøker å rive dem løs fra skjermen og skifte fokus.
Jeg forsøker å skifte fokus mot barna mine, men fokus trekkes tilbake. Barna stirrer også inn i skjermer. De stirrer inn i skjermer fra de våkner til de sovner, Jeg forsøker å rive dem løs.

Jeg passerer de sortkledde. Jeg passerer de sortkledde i dress. De er alle like. De er alle like og har samme dress. De ser ut som som sjakkbrikker.
Jeg passerer dem med kofferten.

De går etter hverandre. De går etter hverandre og stirrer inn i en skjerm. De eier skjermene. Skjermene eier dem.
De prater med seg selv. De prater med viktige forretningsforbindelser. De chatter, De går bortover gata. De snubler ikke. De har kontroll.
De er slaver. 
De er slaver og de er sortkledde. 

Jeg titter ut. Jeg titter ut fra toppen av en sjakkbrikke.
Jeg titter ut fra toppen av en sjakkbrikke, mitt eget eifeltårn.

Jeg venter
Jeg venter i det ytterste
Jeg venter i det lengste på å bli

flyttet

Kapittel 1-26

 








 

Tre liv og en koffert XXVI. Tankene er som fugler

Mannen i hagen er buddhist.
Mannen i hagen er buddhist og sier at vi ikke dør. Vi dør ikke selv om kroppen dør. Vi dør ikke selv om kroppen dør flytter energien. 
Energien flytter inn i en annen kropp.  Energien flytter inn i en nyfødt kropp og lever et annet liv.
Vi lever selv om hylsene blir utslitt.

Hylsene er som sjakkbrikker. Hylsene er som sjakkbrikker og en dag er det sjakk matt.

Han sier vi kan velge. Han sier vi kan velge om vi vil komme tilbake. Vi kan komme tilbake hvis vi orker.
Hvis vi ikke orker kan vi bare slappe av og være energi. Flyte.

Jeg ville gjerne flyte litt mer. Flyte, men ikke med strømmen. Vi følger strømmen. Vi følger strømmen og tror at vi er på rett vei.

Alle bilene kjører etter hverandre. De kjører etter hverandre for å finne en parkeringsplass.
De skal finne en parkeringsplass til høyre. Den første bilen svinger til høyre. Den svinger til høyre, og alle bilene svinger til høyre.
De svinger til høyre og kjører innover. De kjører på rekke og rad. De kjører på rekke og rad innover skogsveien som blir smalere og smalere.
Den blir smalere og smalere helt til det ikke lenger er noen vei. Det er ikke lenger noen vei og den første bilen må snu.
Den første bilen må snu, for det er ingen parkeringsplass. Den første bilen må snu, men det er ikke plass.
Nedetter den smale skogsveien står mange biler på rekke og rad.
De kommer seg hverken frem eller tilbake. De kommer seg hverken frem eller tilbake før den bakerste bilen må begynne å rygge.

Den bakerste bilen må begynne og rygge, ellers blir det kaos. De blir kaos i rekken før folk skjønner tegningen.

Jeg tegner.
Jeg tegner en sirkel.
Jeg tegner en sirkel i sanden.
Jeg tegner en sirkel i sanden på stranden ved havet og holder

tankene utenfor. 

Tankene er som fugler
Tankene er som fugler, de har vinger. 

kapittel 1-25

Skrevet av Astrid B. 

 








 

Tre liv og en koffert XXV. Jeg har ingen ting mot USA

Jeg har ingen ting mot USA. 

Forfedrene reiste til USA, Forfedrene reiste til USA og kjøpte seg et stykke jord. De kjøpte seg et stykke jord og vendte aldri hjem igjen.

Min mors onkel reiste til USA. Han reiste til USA på en båt. Han reiste til USA på en båt for mange år siden. Han reiste til USA på en båt for mange år siden og de fikk beskjed om at han var druknet etter å ha rodd over fjorden. Jeg møtte ham aldri.  Han druknet mens han lette etter drømmen. Han druknet mens de rodde over fjorden. Han druknet mens han lette etter drømmen, og vendte aldri hjem. Han fikk aldri kjøpt seg et stykke jord. Han fikk aldri kjøpt seg et stykke jord å dyrke.

Jeg har ingen ting i mot USA. Jeg har ingen ting mot USA for de hjelper meg til å holde bloggen oppe. 
Washington. Mountain View, California. Simi Valley. Redmond. United states. De hjelper meg å holde bloggen oppe. De holder lesertallet oppe. 
Når lesertallet faller, møter de opp på høyre side. De møter opp på høyre side og holder lesertallet oppe. De møter opp på høyresiden og holder lesertallet oppe, enda jeg ikke har skrevet innlegg på over et halvt år.
Jeg begynner å skrive igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg kan ikke stoppe. 
Jeg hadde nok stoppet for lenge siden, om det ikke var for for USA. Redmond. Mountain View. California. Simi Valley.og United states.

Jeg fortsetter å skrive. Jeg fortsetter å skrive på en blogg. Jeg fortsetter å skrive på en blogg av gammel vane. Gammel vane er vond å vende.

Jeg vender det døve øret til og fortsetter å ikke høre det
jeg har ikke noe imot
USA. 

 

je

Tre liv og en koffert XXIV. Vinter

2011:
Jeg går av den blå bussen. Jeg går av den blå bussen som nesten aldri går. 

Jeg går av bussen mens to andre mennesker går på.
To andre mennesker går på den blå bussen, det er to skolejenter som skal på skolen.

Jeg trekker den sorte kofferten bortover veien. Jeg skal på jobb.
Jeg trekker kofferten forbi den lille butikken, Jeg trekker den sorte kofferten bortover veien rundt svingen.
Rundt svingen har det falt mye snø. Det har falt mye våt nysnø som trekker gjennom skoene. Nysnøen setter seg fast mellom hjulene.
Jeg trekker godt opp glidelåsen på den grønne vinterjakka som kostet nesten to tusen kroner. Den kostet nesten to tusen kroner, men var vel verdt pengene.
Den er varm.
Når jeg putter hendene i lommene kjenner jeg det varme fleeceforet på innersiden av lommene.
Det varme fleeceforet holder hendene varme. Jeg varmer hendene i lommene, Jeg varmer hendene i lommene og er langt sør i landet, helt ut mot havet.
Jeg ser en glassbit ligge i veikanten. Jeg ser en glassbit ligge i veikanten og tror den er en del av puslespillet .Jeg åpner kofferten.
Jeg tror glassbiten er en del av puslespillet og åpner kofferten for å legge glassbiten i. Jeg åpner kofferten og finner et par bilder.
Jeg åpner kofferten og finner et par bilder av vinterlandskap.

1996:
Jeg trekker glidelåsen opp på wenaas-dressen. Jeg trekker glidelåsen opp, og pakker skjerfet godt rundt munn og nese.
Det er et lappeteppeskjerf. Det er et lappeteppeskjerf strikket i alle farger.
Jeg skal på jobb.
Jeg går langs vannet. Jeg går langs vannet og det er mørkt.
Jeg er langt nord. Det er mørketid. Gradestokken har krøpet ned mot trettifem minus.
Trettifem minus viser gradestokken og det river i sjelen. Det river i lungene. Pusten fryser fast i maskene.
Pusten fryser fast i maskene på skjerfet.
Jeg går. Jeg går i den knirkende snøen og teller lysstolper.
Vannet er hvitt av frost. Vannet er hvitt av frost bak mørket.
Jeg vet at om jeg kaster en kopp kaffe opp i lufta faller den ned som brun snø.
Den faller ned som brun snø over den kritthvite vannflaten.
Jeg skal på jobb.
Jeg tenker på at det er kaldt. Jeg tenker på hva jeg skal spise til middag. Jeg tenker på døden.
Jeg tenker på at det snart er lønning. Jeg tenker på skiene jeg fikk til jul da jeg var fire år.
Det var mine første ski
og de hadde skinnreimer som kunne festes på skoene. Det var solide treski.
Jeg var stolt.

1995:
Jeg går over en bro. Jeg er på ei øy langt nord.
Jeg går på hjelpepleieskole. Jeg har praksis på øya.
Jeg holder meg fast i en bro. Det blåser. Det blåser hvite harer gjennom tankene.

Det blåser nordlys over havet. Malingen blåser av veggene. Jeg går forbi de værbitte husene som flasser maling.
Jeg går forbi posten. Jeg går forbi Nordpolen kro. Jeg går forbi et halvspist eple.
Jeg går forbi kafeen som serverer potetball fra vestlandet.
Jeg går forbi kafeen der menneskene kommer tidlig med sovesveis for å drikke øl.
Jeg går forbi fiskebåtene som er inne for å levere fisk. 

AHA  med låten "Los Angeles"  suser gjennom kanalene.
"I love you too You kept the house I could not keep You kissed goodnight And went to sleep Now I come back..."
Jeg teller lysstolper mens "Los Angeles" spiller om igjen og om igjen i hodet.

Mens "los Angeles" spiller om igjen og i hodet, går jeg over broen forbi den frosne epleskrotten.
Jeg går forbi den frosne epleskrotten, samme epleskrotten jeg gikk forbi i går. Jeg kjemper mot den iskalde vinden.
Jeg kjemper mot den iskalde vinden, men jeg vet jeg ikke skal være der lenge. Jeg holder meg fast.
Jeg holder meg fast og det er snart jul. Jeg skal hjem til jul.

Jeg skal hjem til jul.
Jeg skal hjem til jul, og snart kommer sommeren

sommeren som falt mellom to stoler

jeg plukker den opp og lar den fylle meg
jeg er full og det slår meg

månen er bare halv. 

 

Skrevet av Astrid B.

Kapittel 1 -23






 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » August 2014
Ramaskrik

Ramaskrik

43, Ålesund

Norsk, bosatt i Sverige. Arbeidspendler mellom Sverige og Norge. Skriver om ting som fyller hodet, alt fra familielivet, musikk, merkelige ting som skjer i samfunnet og dikt. Jeg skriver om livet som pendler gjennom fire år. Når det kommer til tekster jeg skriver selv, skriver jeg ikke alltid om hendelser jeg opplever her og nå,det kan være hendelser jeg tidligere har opplevd, eller noe andre har opplevd som jeg har levd meg inn i. E-post: queruelina@hotmail.com

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Ramaskrik - -et sted mellom ytterpunktene-
hits