Blogglisten

Tre liv og en koffert XIX. Alt er nesten som før...

Jeg tar den veien jeg alltid har kjørt.
Jeg tar  den veien jeg alltid har kjørt og kjører til venstre etter rundkjøringen. Jeg tar til venstre etter rundkjøringen, og tenker ikke mer over det. 
Jeg tenker ikke mer over det før jeg ikke kjenner meg igjen. Jeg kjenner meg ikke igjen og husene er annerledes. 
Veien som skulle gå under en bro, går ikke under en bro. Den går oppover. Den går opp mellom husene. Husene som ser annerledes ut. Det er noe som er feil. 

Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hvor jeg er, og plutselig vokser trærne over veien.  Trærne lener seg mot hverandre.
Trærne vokser over veien og en en tynn tåke fyller hulrommet. 
Jeg tenker jeg må bare fortsette. Jeg må fortsette å kjøre gjennom tåken. 
Jeg må fortsette å kjøre gjennom tåken som fyller hulrommet mellom trærne.

Jeg er i åndenes hus. Jeg er i åndenes hus sammen med andre fredløse. 
Vi spiser grønsaker. Vi tegner drømmene. Vi tegner drømmene og vi drømmer at sofaen kan fly. 
Jeg drømmer at sofaen er fjernstyrt. Jeg drømmer at jeg ikke vil være innestengt i en krok uten å vite om det. 
Vi trener yoga hver morgen klokka åtte. Vi henger ikke med. Vi vasker toalett. Vi skreller grønnsaker.
*Vi spiser rødbetebiff og linsesuppe. Vi gjør opprør. 

Vi vekker en skadet fugl ved hjelp av kraften. Ved hjelp av kraften i å lene oss mot hverandre. 

Vi slår i veggene. Vi slår i veggene med en kost. Vi slår i veggene med en kost og brøler. Vi knuser stillheten. VI vekker døden i oss. 

Snøen faller. Snøen fryser fast i trekronene og alt er hvitt. Alt er hvitt og jorden er et blankt lerret. Kosten har rød bust. Kontrasten mot det hvite. 
Vi klipper håret. Vi klipper håret og renser hodebunnen med q-tips.

Jeg kommer ut av tåken. Det er ikke flere trær. Det er ikke flere trær som lener seg mot hverandre. Jeg er tilbake. Jeg er tilbake i rundkjøringen.

Jeg svinger til venstre etter rundkjøringen. Jeg kjører under en bro.
Jeg kjører under en bro

og alt er nesten som før. 

kapittel 1-18

 




Tre liv og en koffert XVIII. Rust deg til krig, og det blir fred.

Mannen ved havet
mannen ved havet sier at vi ikke dør. 

Vi dør ikke, men kroppene våre dør.
Vi fødes ikke, men kroppene våre fødes.

Vi er soloppgangen. Vi er solnedgangen. Vi er energi.
Vi er pengemaskiner. Vi er slaver.
Vi er slaver av underholdning. Vi er slaver av penger. Vi er slaver av mobiler. Vi er slaver av reklame.
Vi er slaver som går rundt i kroppene våre og leter etter glede.
Kan fjellet underholde oss? Kan havet underholde oss?
Kroppene våre tømmes for energi. Vi flyter ut. Vi flyter ut av kroppene våre.
Hjernen prøver å fylle tomrom. Hjernen prøver å fylle tomrommene, men den vet ikke hva den skal fylle i. 

Hjernen leter etter glede. Hjernen leter etter glede på utsiden.
Vi leter etter glede på innsiden. Vi leter etter en klippe å holde fast i.

Havet skyller inn. Havet skyller ut. Steinene slipes. Er vi steinene eller er vi havet?

Vi er krig. Vi er fred. Det som fyller tomrommene vinner. Det som fyller tomrommene vinner.
Sannheten dør først. Sannheten står opp igjen,Sannheten står opp igjen fra sin egen aske.
Den står opp igjen fra sin egen aske som solen.
Det blir natt og det blir dag. Bølgene skyller ut, bølgene skyller inn.

Kroppene våre vandrer rundt som slaver.

Jeg kjemper en krig. Jeg kjemper en krig mot tiden.
Jeg kjemper en krig mot tiden i en hage, Jeg er en blomst. Jeg er et kronblad.
Jeg er et rosa kronblad som faller. 


Jeg er et rosa kronblad som faller  sidelengs
faller sidelengs i et vindkast.

kapittel 1-17




 

Tre liv og en koffert XVII. Namaste

Når du er lengst ned i dalen, skal du vite at havet er dypere.
Havet er dypere, men tanken har vinger.
Tanker har vinger, og havet stopper dem ikke.

Jeg drar ut til havet for å ta bilder av sinnsro.
Jeg ut drar til havet for å ta bilder av solen når den stråler ut all sin skjønnhet.
Når solen stråler ut all sin skjønnhet og sinnsro, før den tar med seg fargene. Den tar med seg fargene ned i havet.  
Jeg tar bilder når solen tar med seg fargene ned i havet.
Når den tar med seg fargene ned i havet, hvisker den stille, "namaste":

Jeg drar til en hage ved havet  i Ystad. Jeg drar til en hage ved havet i Ystad og møter en vis mann.
Jeg treffer en vis mann
Jeg treffer en vis mann fra India som ikke går til havet
han går ikke til havet for at det skal gi ham glede. 

Han går ikke til havet for at havet skal gi ham glede, men han går til havet med glede.
Han går til havet med gleden han har på innsiden.
Han holder soloppgangen fast. Han holder soloppgangen fast en hel dag.
Han holder fast soloppgangen en hel dag
han holder den oppe og blir ikke trøtt.

Vi er i en hage ved havet.
Han velsigner oss med kronblad fra blomster.
Han velsigner oss med kronblad fra blomster og jeg blir trøtt og snur ryggen til. Jeg har ikke mer krefter, det blir for intenst.
Når jeg er trøtt og går ut i solnedgangen, holder han enda soloppgangen fast og jeg hører de høylydte fargene bak meg helt frem til bilen.
"Hvor henter han kreftene fra", tenker jeg, og setter meg inn i bilen.
Når jeg setter meg inn i bilen, hører jeg enda sang og dans, samtidig som den siste biten av sinnsro faller ned i havet.
Den siste biten av sinnsro faller ned i havet og et kronblad

et kronblad fra blomster 

et rosa kronblad fra blomster faller ned

et rosa kronblad  fra blomster faller ned i fanget mitt og stopper

-----------

Dette er en serie tekster jeg har skrevet. Om du vil lese mer, finner du kapittel 1 -16 her




 

Detroit or Buffalo

I forrige innlegg la jeg ut noen sanger av Melanie Safka fra 70-tallet

Her er hun 40 år etter. Fantastisk!

Look What They've Done to my Song

En reise tilbake til 70-tallet. En fantastisk stemme:
Melanie Safka. 

Tre liv og en koffert XVI. Ferie

Noen ganger ser jeg ikke skyene for bare spøkelser. Spøkelsene kommer fra svarte natta.
Spøkelsene kommer på høylys dag og skygger for sola. Spøkelsene skygger for sola, men i dag var det bare lyst.
Det var bare lyst og ingen skyer. Starten på ferien var skyfri.

Det er morgen, og jeg har allerede vært våken en halv dag. Jeg har allerede vært våken en halv dag, og har det travelt.
Jeg har det travelt, for jeg skal rekke ferien som begynner klokka 12.30.
Jeg skal rekke ferien som begynner 12.30, og jeg har den lilla kofferten bak i bilen.

Jeg kommer til et gangfelt. Ved gangfeltet står en dame med hvite klær og en chinchillahund på slep.
Jeg har det travelt, men må likevel stoppe. Jeg må stoppe fordi damen og den lille hunden skal over veien.

Jeg stopper. Damen med chinchillahunden begynner å gå.
Hun gjør ikke antydning til å løfte opp hunden, den går selv. Den går selv, og de beveger seg langsomt bortover gangfeltet.
De beveger seg sakte bortover, strek etter strek. Kvinnen går med museskritt for å holde følge.

Jeg har dårlig tid. Jeg har dårlig tid, og siden jeg allerede hadde vært oppe en halv dag, blir jeg utålmodig.
Jeg ser på klokka.
"Dere spiser opp ferien min!", tenker jeg, mens chinchillahunden beveger seg sakte men sikkert bortover.

Den beveger seg sakte bortover med damen på slep.

De går sakte. De går sakte, og når de kommer til siste stripen, øyner jeg håp.
Jeg har akkurat øynet håp da chinchillahunden plutselig stopper opp. Den stopper opp og den vill ikke gå de siste skrittene opp på fortauskanten.
Damen i de hvite klærne snur seg, og ser på hunden. Hun ser på hunden men ikke på meg.
Hun ser rådvill ut mens hun ser på den trassige hunden som står bom stille.

Hun ser rådvill på hunden i noen minutter, før hun tar styringen.
Hun tar styringen og trekker hunden de siste tretti centimetrene opp på fortauskanten.

Hun har trukket hunden over på fortauskanten. Jeg trekker et lettelsens sukk. "Det var da maken til handlekraft" tenker jeg og kjører videre. 

Jeg trekker et lettelsens sukk og fortsetter kampen mot klokka.

Jeg må rekke ferien som begynner klokka 12.30.

 

 




 

 

Spøkelsesskyer



Tre liv og en koffert XV. Kunsten å lage pannekaker.

De spurte meg en gang da jeg var blitt voksen.
De spurte meg en gang da jeg var blitt voksen, om jeg kunne lage pannekaker.
Jeg svarte at jeg ikke kunne å lage pannekaker.
Når jeg sa at jeg ikke kunne lage pannekaker, lurte de på hvor gammel jeg egentlig var.
Jeg var gammel nok. Jeg var voksen, men jeg hadde ikke barn.

Når jeg fikk barn, lærte jeg å lage pannekaker.
Når jeg fikk barn ble jeg ekspert på å lage pannekaker.
Jeg blandet smør, sukker, egg, melk og salt. Jeg blandet konditorfarge. Jeg blandet konditorfarge slik at de ble røde og grønne.
De spiste dem med sukker. De spiste dem med bacon. De spiste dem med jordbærsyltetøy. De spiste dem med kniv og gaffel.
De spiste dem med glede.

Jeg satte aldri de tomme eggeskallene tilbake i kartongen.
Jeg satte aldri de tomme eggeskallene tilbake i kartongen, men kastet dem i søpla.

De vokser. De vokser ut av gensere. De vokser ut av bukser. De vokser ut av sokker. De vokser ut av storebrorens klær.
De vokser ut av ingenting. 

Månen er stor. Månen er halv. Månen ser ut som en halv pannekake.
Jeg ser det når jeg kjører langs E18. Jeg har vært i Drammen, og mens jeg kjører tilbake langs E18 ser det ut som månen faller.
Det ser ut som månen faller ned i skogen som en halv pannekake.

Månen faller. 
Månen faller som en halv pannekake.
En halv pannekake som aldri ble spist.

 

Drammen

 

Tre liv og en koffert XIV. Balanse

Lysstolpene står der enda. Lysstolpene står der enda som en krans rundt vannet. De står der som en krans rundt vannet som speiler fjellene når det er blikkstille. Kanskje ligger vannet akkurat nå og bader. Kanskje ligger vannet akkurat nå og bader i rød kveldssol.

Jeg balanserer. Jeg balanserer som to dråper vann. To dråper vann som balanserer på høyden av et lotusblad. De balanserer på høyden av et lotusblad og bader i lyset av kveldsola. De bader i lyset av kveldsola og klamrer seg fast. De klamrer seg fast og speiler himmelen. Bare en dråpe er nok. Bare en dråpe tyngde er nok til å riste dem løs. Bare en dråpe er nok, og ingen vet hvilken retning de vil falle. Kanskje vil de falle inn mot kjernen. Kanskje vil de falle inn mot kjernen og skape ett større bilde.

Det finnes nesten alltid et valg. Jeg kan velge mellom kaffe eller te. Jeg kan si ja eller nei. Jeg kan gjøre som jeg alltid har gjort. Jeg kan gjøre som jeg alltid har gjort, eller prøve noe nytt. Jeg kan gjøre noe jeg aldri har gjort. Jeg kan velge. 

To fugler balanserer på en strømlinje. To fugler balanserer på en strømlinje og de bader i kveldssol.To fugler balanserer på en strømlinje og det er slett ikke vanskelig.
Det er slett ikke vanskelig å balansere på en strømlinje

de er jo bare fugler. 

Skrevet av Astrid B. 2014

 

 

Lotus leaf with waterdrops

bildekilde




 

Tre liv og en koffert XIII. Babylykke

Jeg trekker den lilla kofferten etter meg bortover gata. Gatelysene lyser meg opp. Gatelysene kommer med jevne mellomrom. "De teller meg", tenker jeg for meg selv. De teller meg mens jeg går bortover gaten, og skyggen bli lengre og kortere for hvert steg.

De var ikke slik den var den gangen jeg gikk tur med tvillingvogna. Den gangen jeg gikk tur med tvillingvogna, gikk jeg tur med tvillingvogna bare fordi jeg ikke orket å sitte hjemme å høre dem skrike. Den gangen jeg gikk tur med tvillingvogna hadde jeg en indre uro. Jeg hadde en indre uro for at de skulle våkne før jeg kom hjem. Sola stekte. Sola stekte og svetten rant. Sola stekte og svetten rant mens jeg gikk og telte lysstolper. Jeg gikk og telte lysstolper for å få tiden til å gå. Jeg skulle få tiden til å gå mot morgendagen. Morgendagen skulle kanskje bli bedre?  Fluene ville trøste meg, De ville trøste meg og vandret rundt i den seige svetten. De vandret i den seige svetten i ansiktet, og jeg var i ferd med å bikke over.

Det var femtiåtte stolper igjen da den ene våknet og begynte å skrike. Det var femtisju stolper igjen da den andre begynte å skrike. Jeg rugget febrislsk på vogna. Den ene sluttet aldri å skrike. Hun sluttet aldri å skrike når hun først var i gang. Hun hadde kolikk. Hun hadde kolikk og måtte rugges hver eneste dag og natt. Hun måtte rugges hver eneste dag og natt de første månedene. De første månedene var en hel evighet.

Det var femti stolper igjen. Det var femti stolper igjen før jeg var hjemme, da jeg ikke orket mer. Det var femti stolper igjen, da jeg tok henne ut av vogna. Jeg tok henne ut av vogna og hun hylte. Hun hylte, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Fluene fortsatte å trøste. De fortsatte å trøste, men det virket mot sin hensikt. Jeg satte meg ned. Jeg satte meg ned på en stein i veikanten og gav henne pupp. Jeg gav henne pupp og det ble et øyeblikk stille. Vannet lå stille foran meg. Vannet lå stille foran meg , som et nypusset speil for fjellene. Vannet var blikkstille, og jeg hørte svetten sildre på innsiden av t-skjorta. 

Jeg våknet av et brak. Jeg våknet av et brak og forstod hun hadde bæsjet. Jeg forstod at jeg måtte holde ut. Jeg måtte holde ut hele veien hjem. Jeg måtte holde ut hele veien hjem, førtini stolper. Fire armer og fire bein sprellet vilt, og for full hals. Jeg holdt ut. Det ble natt.

Vi kom oss gjennom natten. Vi kom oss gjennom natten på et vis. Natten bikket over til dag.

Jeg pakket dem sammen igjen og gikk ut
Jeg pakket dem sammen igjen, og gikk ut for å telle stolper. 



Det gikk over. Det gikk over gradvis. Jeg husker ikke helt når det gikk over. Det har gått elleve år. Det har gått elleve år og jenta og gutten er i ferd med å bli store. Hun er høyt elsket. Han er høyt elsket. Etter at jeg ikke lenger gikk tur med tvillingvogna, gikk jeg fortsatt med trangen, trangen til å rugge. Det var en refleks. Det var som om jeg manglet noe. Jeg manglet noe å holde meg i.

Jenta og gutten har blitt store nå, dagene fikk med ett vann på mølla, og fløy avgårde. De har mange spørsmål.
Hver gang jeg hører et barn gråter intenst, husker jeg hjelpeløsheten og fortvilelsen

Det lille barnet

fikk meg til å føle.

Skrevet av Astrid B. 2014.

Kapittel 1 -12

 

Tre liv og en koffert XII. Karbohydrater.

 

 

Om hundre år er allting glemt, sies det.

Jeg glemmer.

Jeg glemmer hvor jeg har lagt bilnøklene. Jeg glemmer hva jeg spiste til frokost. Jeg glemmer hva jeg skulle søke etter på google. Jeg glemmer å sette ut søpla. Jeg glemmer å ringe mine røtter. Jeg glemmer å minne ungene på at de ikke skal glemme gymklærne. Jeg glemmer at jeg var barn en gang. Jeg forsøker å glemme avstanden. Man må alltid huske på at det er like langt tilbake. Jeg lurer av og til meg selv ved å ta bussen frem, og fly tilbake. Jeg glemmer at det finnes ikke flyplasser over alt.

Jorda er pløyd og det er klart for å sette poteter. Det er klart for å sette poteter og det skal være tretti centimeter mellom hver potet. Tretti centimeter er en støvel. En støvel mellom hver potet. Settepotetene er seige og fra i fjor. Potetene er seige og groene skal være opp. Groene skal vende opp mot dagslyset. 

Nå finnes det ikke poteter lenger.  Det finnes ikke poteter lenger, bare jorder. De finnes bare store jorder og en stor plen. Jeg pleier av og til å ta med meg en pose potet over grensa, enda det ikke lov. Jeg tar med en pose potet over grensa og jeg smugler. Jeg smugler fordi poteter er mye billigere i Sverige. Jeg smugler fordi jeg ikke visste at det ikke var lov å smugle poteter. 

Den gangen det var tretti centimeter mellom potetene, var det to av alt. To kjøttkaker. To fiskekaker. To håndfuller tid. Silden ble lagt i brev, for den var det ingen som likte så godt. Silden ble lagt i brev mellom to flatbrød. Det var to av alt, og resten var poteter og saus. Resten var karbohydrater. Vi levde på karbohydrater. Resten var poteter og saus fordi vi dyrket det selv. Potetball hadde ikke samme regelverket. Potetball hadde ikke samme regelverket og jeg kunne spise åtte. Når jeg hadde spist åtte var jeg overmett.

Vi levde på karbohydrater uten at vi visste om det.

Det var ingen som likte sild, og i blant kjøper jeg en pakke spekesild på butikken. Det er ingen som liker sild, så jeg spiser den alene. Jeg spiser den alene med karbohydrater. Jeg lager ikke brev. Jeg koker spagetti til dem. Jeg koker spagetti og sommerfuglpasta til dem.

Jeg koker karbohydrater. Mens jeg koker karbohydrater og de spiser sommerfuglpasta, går sola opp og ned. Det bli vinter og det blir vår.

Gresset vokser , rapsen er gul, og jeg er snart tilbake.




 

Tre liv og en koffert XI. Stupet

Jeg står ved stupet. Jeg står ved stupet og ser fossen falle. Jeg ser fossen falle, men gjør ingen ting for å holde den igjen. Jeg gjør ingen ting for å holde igjen, men forsøker gi slipp. Jeg gir slipp. Jeg har bestemt meg for å gi slipp. Jeg har bestemt meg for å gi slipp på alle post -it lappene. Jeg har enda ikke krøllet sammen lappene. Jeg har enda ikke krøllet sammen lappene og kastet dem i bøtta. Jeg har enda ikke krøllet sammen lappene og kastet dem i bøtta, fordi bøtta allerede er full. 

Jeg har dratt denne store trillebåra opp hit. Jeg har ikke dratt denne store trillebåra opp hit for ingen ting. Trillebåra er full. Trillebåra er full av lapper. Den er full av lapper som enda ikke er krøllet sammen. Den er full av lapper som ikke fikk plass i bøtta. Det gjør vondt. Det gjør vondt å kaste dem, så jeg bretter dem i stedet. Jeg vil gi dem verdighet. Jeg bretter dem som fugler, og lar de fly over  den fallende fossen. Jeg bretter dem som fugler og lar ordene får vinger.

Det blir kveld og det blir morgen. Det blir kveld og det blir morgen og det blir kveld igjen. Når det blir kveld igjen, har jeg enda ikke kommet til bunns i båra. Med jevne mellomrom flyr en fugl over fossen. Med jevne mellomrom flyr en fugl over fossen, som er enten rosa, grønn eller gul. 

Vinden tar et godt tak restene. Vinden tar et godt tak i restene av post -it lapper som enda ikke har blitt fugler.

Fossen faller enda. Fossen faller enda,

og jeg blir søvnig. Jeg faller.

Jeg faller i søvn.

Jeg faller i søvn ved siden av trillebåra og en koffert.

 

Skrevet av Astrid B. (Copyright)

Kapittel 1 -10




 

3- åring jente våkner opp i sin egen begravelse

Huffington post

philstar.com

Side 3

En tre år gammel jente fra Aurora, Zamboanga del sur, Fillipinene,våknet i sin egen begravelse. Begravelsen fant sted på søndag. Senior inspektør Heidil Teelan fra politiet i Aurora bekreftet hendelsen overfor avisen "Phillippine star".

Jenta skal ha hatt høy feber i en uke da hun ble brakt til lege fredag ettermiddag. Hun ble erklært klinisk død lørdag morgen, da hun ikke hadde puls. Jenta ble brakt til foreldrenes hus i påvente av begravelsen dagen etter.  

I begravelsen skulle en nabo åpne kisten for å gjøre klart for seremonien. Da rørte jenta på hodet. De målte pulsen hennes, og den var kommet tilbake.

Det ble sendt sykesøstre til stedet etter at jenta våknet opp, og foreldrene søker nå medisinsk hjelp i et av de større velsutstyrte sykehusene i provinsen.

Man kan tenke seg at jentas foreldre ble veldig glade da jenta våknet opp!

 

 

Gutt våknet opp i egen begravelse og spurte etter vann

Skjønnheten i livet

Skjønnheten i livet, er blandt annet en fin solnedgang. Vi trosset gråværet og kjørte opp til Helsingborg, senere Kullaberg en halvtimes kjøring derfra.

Vi fikk med oss en flott solnedgang.

(egne foto)







 






Tre liv og en koffert X. Levende statue

Han hogger ved. Han hogger ved for å overleve. Han hogger ved for å holde frykten på avstand. Han fyller alle tomrom med vedkubber. Han stabler dem. Han stabler alle minnene. Han stabler alle minnene helt til det ikke er flere tomrom igjen.  Han stabler alle kubbene på hverandre. Han stabler kubbene ved siden av hverandre, helt til det lille skjulet er i ferd med å velte. Han er redd for å fryse. Han forsøker å holde kulden på avstand. Når han er ferdig, legger han seg på sofaen med alle tomrom fulle av ved, og holder avstand. Han holder avstand til adjø.

Han holder avstand mens stormen røsker taket av låven. Han holder avstand når kveldsola farger himmelen rød. Han holder avstand til nyhetene klokka sju. Han holder avstand til stabelen av album. Han holder avstand til årstidene.

Han holder avstand. Mens han holder avstand er det er enten for varmt eller for kaldt. Det blir natt, og det blir morgen. Det blir dag, og det blir kveld. Av og til hører han lyden av bomberegn. Av og til hører han lyden av bomberegn og blir helt stiv. Han blir helt stiv av skrekk, slik han ble da han var liten gutt. Da han var liten gutt og det falt en bombe mens han stod og stablet ved.

Jeg spikker på flisene. Jeg spikker på flisene med en skarp kniv. Jeg spikker på flisene med en skarp kniv og skjærer meg i fingeren. Jeg skjærer meg i fingeren og får et sår som blør. Jeg får et sår som blør og setter på norgesplaster. Norgesplasteret som jeg setter på fingeren, har fire hull. Norgesplasteret har fire hull i overflaten, og de sier når alle fire hullene er fulle av blod, er man død. Jeg lever.

Jeg ser den hvitmalte mannen som lever av å stå stille. Den hvitmalte mannen som lever av å stå stille, står stille mens menneskene passerer, uten å røre en finger. Han rører ikke en finger. Han står stille og rører ikke en finger. Han står stille og blunker ikke. Jeg står stille og ser den hvitmalte mannen. Jeg står stille og venter på at det tynne laget av maling som dekker kroppen hans, skal flasse. Jeg venter på at at malingen skal flasse, jeg er redd. Jeg er redd for at alle hullene i norgesplasteret skal fylles av blod. Jeg er redd for at alle hullene i norgesplasteret fylles av blod,

da er det for sent.

Han kan ikke stå der for alltid.
Den levende statuen våkner. Han går ned fra podiet. Den levende statuen våkner og pakker sakene sine.

Den levende statuen går hjem. 
Han er ikke lenger statue.

 

Skrevet av Astrid B. 2014 (copyright)

Kapittel 1-9

 




 

 

 

 

 

14.07.2014 Solnedgang


Dette var i går:




Tre liv og en koffert IX. Uskarpe bilder.

Bildet er uskarpt. Jeg stirrer på de uskarpe bildet med lukkede øyne. Jeg stirrer med lukkede øyne og ser konturene. Jeg ser konturene av de fredløse barna. De fredløse barna er grunnen. De fredløse barna er grunnen til at jeg reiser. De fredløse barna er en prosess. De fredløse barna er en prosess i meg. De er en prosess i meg som jeg ikke kommer forbi. Jeg kommer ikke forbi de uskarpe konturene.

Jeg blar gjennom kofferten. Jeg finner mitt eget kjøtt og blod. Jeg finner høstløv. Jeg finner en strikkegenser. Jeg finner restene av det nedbrente bålet. Jeg finner en bunke med bilder. Jeg finner en bunke med bilder og de fleste har uskarpe konturer. Jeg finner en bunke med bilder og sorterer de med skarpe konturer, fra de med uskarpe konturer.

Jeg ser utover en sjø. Jeg ser utover en sjø der ringene flyter utover. Jeg ser ringene flyte utover, og flytter blikket innover mot kjernen. Jeg ser en fugleunge. Jeg ser en fugleunge med skadet vinge. Jeg ser en fugleunge med skadet vinge som forsøker å lette fra vannflaten. Den forsøker å lette fra vannflaten, men klarer det ikke. Jeg ser en fugl som kjemper, og jeg ser ringene.

Jeg går frem til røde naustet. Jeg åpner døren. Jeg åpner døren til det røde naustet og ser den gamle færingen ligge glemt. Jeg åpner døren og ser den den gamle færingen fra den tiden det var arbeid fra morgen til kveld. På den tiden var det arbeid fra morgen til kveld og det fantes ikke nok sukker. Det var den tiden de ikke hadde nok mat, men levde på håpet. De levde på håpet og rodde over fjorden. De rodde over fjorden en tidlig julikveld. De rodde over fjorden en tidlig julikveld når kveldssola viste seg fra sitt beste. Kveldssola viste seg fra sitt beste, og de glemte at de ikke hadde nok sukker. De glemte at de levde på håpet. 

Vi trekker frem båten, og drar den til vannet. Den er tung. Vi hadde glemt at den er så tung. Den lekker. Den lekker og må ligge i vannflata å trekke vann mens sola sakte går ned over fjorden. Mens sola sakte går ned over fjorden, ligger den gamle færingen og trutner i fjordsteinene.

Fugleungen har klart å kjempe seg til land.
Fugleungen har klart å kjempe seg til land og fjorden er stille. 

Skrevet av Astrid B. 2014. (Copyright) 

Om du vil lese kapittel 1 -8, trykk her egne dikt (Ramaskrik)

 




Det er ikke alle som tåler varmen....

En liten avsporing her bare:

Tre liv og en koffert VIII. De fredløse

Jeg vender ansiktet mot de fredløse barna. De uten røtter. De uten et sted å logge seg inn. De uten en trygghet . En trygghet å lengte tilbake til. De som ser seg i speilet og skjønner at blodplatene deres er erstattet av små glassbiter.

Jeg strever med å sette sammen bitene. Jeg strever med puslespillet.

De prøver å snakke. De skriker, De kaster glass. De skjærer gjennom huden for å forsøke å fjerne glassbitene. Glassbitene er glatte. De forsøker å glemme glassbitene ved å tømme i seg medisin som ikke virker. De forsøker å forsvinne. Det er ikke lett å forsvinne i stillheten som roper. Stillheten roper til de hvite veggene som ikke hvite, men fulle av kaos. 

Jeg forsøker å stryke dem.
Jeg forsøker å stryke dem med hårene. Jeg forsøker å stryke dem mot hårene. Jeg forsøker å stryke dem over glassbitene. Jeg strever med å forstå mønsteret i kaoset. Jeg ser ikke samme bildet i den hvite veggen. I mellomtiden er jeg ingenting. Jeg forsøker å lete etter kjernen. Jeg forsøker å lete etter kjernen i ingenting. Jeg forsøker å lete etter kjernen i ingenting for å ha noe å gripe tak i. Jeg forsøker å lete etter sammenheng.

Jeg ser meg i speilet. Jeg ser at årene har satt spor.

Jeg ser gjennom vinduet, ut på den hvite snøen som har lagt seg som et teppe.

Jeg ser harespor i snøen.




Tre liv og en koffert VII, Kodene.

Jeg ble født på syttitallet, en vårdag i mars. Jeg ble født en vårdag i mars uten å eie en eneste kode. Da jeg ble født var jeg var et blankt ark ark med ski på beina.. Tabula rasa. Jeg var et blankt ark, uten kode for innlogging. Jeg ble nesten aprilsnarr. Jeg var ienda ikke lagret på google.Jeg var et blankt ark som levde i lykkelig uvitenhet  om alle kodene som skulle komme, lenge. De skulle komme langsomt sigende, samtidig som nattoget ble nedlagt.

Vi møttes på toget.
Den gangen vi møttes på nattoget hadde jeg  bare to nummer, postnummer og hjemnummer. Etter å ha møttes på toget , kunne vi ikke bli hverandres venner på facebook. VI kunne ikke bli hverandres venner på facebook, fordi facebook ikke var oppfunnet enda. Vi kunne ikke sende mail med smileys og LOL.  Vi kunne ikke sende SMS. Vi kunne ikke like hverandres bilder på instagram. Vi kunne ikke logge oss inn på hverandre. Vi måtte drømme mellom hvert brev. Jeg drømte meg lenger øst.

Jeg drømte meg så langt øst jeg kunne komme, uvitende om kodene som strømmet på. 

Mens tankene strømmer på tenker jeg.
Jeg tenker at jeg kanskje møter en gammel dame en dag. En gammel dame som har glemt alle kodene. Hun må på toalettet, men har glemt koden. Hun skal ta ut trygden, men husker ikke koden. Hun skal koke kaffe, men husker ikke koden og setter koppen rett på plata.Tanken skremmer meg. Jeg har enda ikke funnet koden for livet etter døden, eller inn i himmelen. Jeg har enda ikke funnet koden gjennom himmelporten, men kanskje er det ikke nødvendig. Kanskje finnes det ingen perleport. Kanskje vi ikke kan ta med kodene i graven. Kanskje vi kan ikke logge oss inn med koder til andre siden av ingenting. 

Vi har hvert vårt hus.
VI har hvert vårt hus å logge inn i. Vi kikker inn gjennom hvert vårt vindu. Vi holder samtalen i gang på hverandres vegger. Vi gjemmer våre egne koder og trekker for gardinene. Vi trekker gardinene for, for at det ikke skal komme sol på skjermene våre  Vi sjekker langtidsvarselet. Alt dette gjør vi

mens timeglasset fylles sakte

timeglasset fylles sakte av tid. Timeglasset fylles sakte av glassskår som speiler himmelen. 

Timeglasset fylles sakte av koder, mens tiden renner ut.

 

Skrevet av Astrid B. 2014 (Copyright)




 

 

 

Tre liv og en koffert VI. Stillstand

Jeg er den den samme, bortsett fra noen få oppdateringer.

 

Kofferten har har skiftet ytre. Den første kofferten var rød, den var for stor for å ta med seg som håndbagasje. Den ble byttet til en sort, etter at den fikk seg en kakk på bagasjebåndet. Den sorte kofferten var også for stor til å ha med seg som håndbagasje. Den lilla kofferten fikk jeg i bursdagsgave. Den lilla kofferten har samme farge som ytterjakken min og som futeralet til PCen som nå har tatt kveld. Jeg har kjøpt en ny PC til futeralet. Den lilla kofferten kan jeg ta med meg som håndbagasje. Innholdet er det samme, bortsett fra noen oppdateringer.

 

Jeg har av og til forsøkt å reise uten kofferten, bare en liten sekk. Å reise uten kofferten har vært en enorm lettelse. Når jeg går uten den lilla kofferten er jeg lettere. Når jeg går uten den lilla kofferten føler jeg at jeg har mistet noe. Det er hardt å gi slipp på tyngden. For å gi slipp på tyngden må jeg må legge igjen noe av meg selv. Noen dager er tyngden usynlig.

 

På dager jeg ikke vet hvordan jeg skal holde meg oppe, spør jeg; Hva er det som holder trærne oppe? På dager jeg ikke vet hvordan jeg skal holde meg oppe, undres jeg hvor kreftene til å holde flyplassen oppe, kommer fra. Jeg undrer på hvor kreftene til å holde flyplassen oppe kommer fra, mens jeg er nede. Jeg tenker jeg må bytte antivirusprogram. Jeg må bytte antivirusprogram fordi det jeg har, fungerer ikke.

 

Jeg sitter på broen med ansiktet vendt mot flytårnet og undrer meg over hvor kreftene kommer fra,da jeg kjenner jeg noe vått renne gjennom håret. Jeg stryker hånden gjennom håret, og konkluderer med at det er avføring fra fugl. Jeg tenker mens jeg sitter å ser opp mot flytårnet at det var akkurat det jeg trengte nå.

 

Det  var akkuat det jeg trengte nå i denne stillstand av venterom.

 

Skrevet av Astrid B. (copyright)

 

Foto: Astrid B.  Skyene ovenfra. Flytur mellom  København og Oslo 2014

 






 

Tre liv og en koffert V. Himmelen i en glassbit

Jeg sitter med med boken lukket. Jeg sitter med boken lukket og forsøker la ordene være i fred. Jeg sitter på stranden ved havet og teller dem. Jeg trøster meg med at på en slik dag kan man ikke regne med å ha stranden for seg selv.

Jeg husker første gangen vi hadde fått dem til sove. Jeg husker vi sto på altanen, den kvelden så vi på samme månen. Jeg husker vi var enige om at dette ikke var så vanskelig, for månen var ganske stor den kvelden.

Det skulle gå ti år igjen. I mellomtiden trillet vi barnevogn milevis for at de ikke skulle gråte. Vi spiste den kalde maten etter at de sluttet å gråte. Vi bysset dem natt og dag, slik at de skulle slutte å gråte.  Vi gråt aldri. Vi turde ikke.

Vi så på tv. Vi så dem springe rundt. Vi så dem falle, og løftet dem opp igjen. Etter at vi hadde løftet dem opp igjen satte vi plasterlapp på.  Vi så på på biler, fugler og traktoregg. Vi så på glade bilder. Glade bilder vi postet på facebook. Vi postet bildene på hver våres vegger for å være på den sikre siden. Vi så dem vokse. De mistet tenner. Men vi så ikke lenger på samme måne. Vi hadde ikke tid.

Tiden ligger strødd langs veien, som knust glass. Jeg leter etter himmelen.

Himmelen i en glassbit.

 

Skrevet av Astrid B. (copyright)

 

Gode oppskrifter? Sjekk intermezzo - På denne siden, vil jeg skrive om min lidenskap for mat og drikke. Her vil det jevnlig komme oppskrifter som er lette og vanskelige.




 

Bilder fra Kåseberga og Sandhammaren

En nydelig dag på Österlen. Her er noen stemningsbilder :-)

 

 




Himmelen i en glassbit



Under har jeg lekt med et redigeringsprogram:



Tre liv og en koffert IV. Begynnelsen

Begynnelsen

Jeg går. Jeg har gått den veien så lenge jeg kan huske. Først oppover, så nedover. Jeg har gått der i regn. Jeg har gått der i blå boblejakke mens svetten rant. Jeg har syklet der. Jeg har løpt der for å rekke bussen. Jeg har båret kakao og melis der, kjøpt i butikken som ikke finnes lenger. Jeg hår gått der og spist is. Jeg har stått på kne i jordbæråkeren som engang var ved siden av. Jeg har sett oppover mot fjellene.Jeg har sett engelskmenn i militæruniform ramle ustødig over hoppkanten. Jeg har gått der med forventning. Jeg har gått der og vært trist. Jeg har gått der samtidig som en regnbue stod klar på himmelen. Jeg har gledet meg over solen som kom etter regnet.

Fjellene har alltid stått der. De har stått der mens regntåken ligger tung. De har badet i sol.  De har stått der mens vi hesjet. De stod der når vi badet i fjorden. De stod der under første verdenskrig. De stod der da bestefar ble sendt på sykehus.De stod der da vi fikk fri fra skolen på grunn av snøras, og de sa det på nyhetene klokka sju. De stod der da jeg ble født.

Så kom sommeren.

Sommeren tærer på snøen som dekker fjellene. Vi hesjet. Etter som dagene gikk og hesjene ble flere, ble fjellene mer nakne. Der fjellene var nakne, fikk de noen flere sauer å fø på. De kom med saltstein i ny og ne. De ropte "kommedå porrah" og snart kom ekkoet. Ekkoet av bjeller, sauer som ville ha saltstein mens hesjene tørket. De telte sauene. Solen gikk ned og den gikk opp.

Jeg er langt mot nord. Jeg er fremmed. Jeg går sakte. Jeg går fort. Jeg ser den røde himmelen og tenker jeg er den heldigste på jord. Jeg er ensom, Jeg er alt. Jeg går omkring i den tørre lyngen. Jeg går på ski. Jeg går hver dag fordi jeg er redd for hva som skjer om jeg slutter å gå. Jeg går mot havet.

Jeg våkner ved havet. Jeg våkner ved havet i øst. Jeg våkner i den grønne soveposen som holder tretti minus. Jeg våkner av at hjertet slår i jevn takt. Jeg våkner av måker. Jeg våkner av duften av tang. Jeg hører motordur i det fjerne. Jeg hører havet. "Så langt øst vil jeg aldri mer komme", tenker jeg og vil være der for alltid. Jeg sitter stille og lytter til hjerteslag.

Bålet brenner seg langsomt nedover i snøen.

Jeg våkner i soveposen som tåler 30 minus. Jeg hutrer. Veden er våt. Det oser. Jeg våkner i Islender. Jeg våkner på en fjellhylle.

Skrevet av Astrid B. (copyright)




Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » Mai 2014
Ramaskrik

Ramaskrik

43, Ålesund

Norsk, bosatt i Sverige. Arbeidspendler mellom Sverige og Norge. Skriver om ting som fyller hodet, alt fra familielivet, musikk, merkelige ting som skjer i samfunnet og dikt. Jeg skriver om livet som pendler gjennom fire år. Når det kommer til tekster jeg skriver selv, skriver jeg ikke alltid om hendelser jeg opplever her og nå,det kan være hendelser jeg tidligere har opplevd, eller noe andre har opplevd som jeg har levd meg inn i. E-post: queruelina@hotmail.com

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Ramaskrik - -et sted mellom ytterpunktene-
hits